Slik jobber vi med inn- og utpunkter: verktøy og metoder i praksis

Det viktigste verktøyet i hele modulen er tidskoden. Den gir regi, lyd og avspilling et felles språk. Når regien sier at innslaget skal starte ved en bestemt tidskode, vet alle hva som menes, uten at noen må tolke et ord som «litt etter åpningen».

Vi øver på å lese tidskoden som timer, minutter, sekunder og bilderuter, og på å flytte ett bilde om gangen med tastaturet. Det virker pirkete første gang, men det er akkurat denne presisjonen som skiller et innslag som glir inn fra et som hakker. Bilderaten i filen bestemmer hvor fine steg du har, og derfor sjekker vi den før vi setter noe som helst.

Jeg lar deltakerne skrive ned punktene på papir også. Da har du en uavhengig oversikt hvis programvaren skulle gjøre noe uventet, og du kan lese dem opp for regien under gjennomgangen.

Et godt innpunkt velges ut fra hva som skjer i bildet og i lyden samtidig. Vi leter etter første rute som er ren: ingen svart ramme, ingen rest av forrige scene og ingen halvt avkuttet ord. Det er en praktisk regel, ikke en teoretisk en, og den gjelder for nesten alle typer innslag.

Jeg lar deltakerne spille klippet frem og tilbake over startområdet, først i vanlig fart og deretter bilde for bilde. Ofte ligger det et par overflødige ruter i begynnelsen fra opptaket. Dem fjerner vi, men vi lar det alltid ligge et lite polster før første synlige handling, slik at avspillingen får tid til å løpe jevnt før publikum ser noe.

Dette polsteret er ikke en fast verdi. Det avhenger av utstyret du spiller av på, og jeg ber deltakerne teste det i modulen om spilleliste og test før show i stedet for å anta noe.

Utpunktet er ofte det som blir glemt. Mange tenker bare på starten, men et innslag som slutter midt i en lyd eller fryser på siste bilde, ødelegger like mye som en dårlig start. Vi tenker derfor på utpunktet som overgangen tilbake til direktesendingen.

Spørsmålet jeg stiller er enkelt: hva skal publikum og regien se i sekundet etter at klippet er ferdig? Hvis svaret er scenen, må siste rute være klar til å forlate bildet. Hvis svaret er en ny grafikk, må utpunktet gi regien rom til å klippe. Vi snakker om dette med instruktøren for regi og signaler, slik at punktene passer med det som faktisk blir sagt i øret.

Jeg anbefaler at du lar lyden gå litt lenger enn bildet når innslaget har musikk eller en tale. Da blir avslutningen naturlig, og du slipper et brått brudd.

Når punktene er satt, kjører vi en fast kontroll. Først ser jeg hele klippet fra innpunkt til utpunkt uten å stoppe. Deretter spiller jeg begge endene på nytt, og til slutt kontrollerer jeg at varigheten stemmer med det regien har fått oppgitt. Avviker den, er det nesten alltid et punkt som ligger feil.

Vi gjør dette to ganger i kurset: én gang i redigeringsvinduet og én gang på avspillingsutstyret. Det er ikke uvanlig at et punkt som ser rent ut på maskinen, oppfører seg litt annerledes i spilleren. Derfor gir vi aldri bort en fil som bare er testet ett sted.

Hvis utstyret du skal bruke har egne krav til format eller oppsett, leser vi dokumentasjonen for akkurat det utstyret sammen. Jeg gir ikke generelle råd om format uten at det er sjekket mot det du faktisk skal spille av på.

Det siste verktøyet er det aller enkleste: en kort notatlinje per klipp. Der står filnavn, varighet, innpunkt, utpunkt og en merknad om hva som skjer rett før og etter. Den følger klippet inn i spillelisten og blir stående som oppskrift for den som overtar.

Dette er viktig fordi mange sendinger har flere som deler på oppgaven. Frivillige, teknikere og regiassistenter skal kunne lese notatet og forstå uten å spørre. Jeg har sett mange problemer oppstå bare fordi ingen visste hvorfor et punkt var satt akkurat der.

Vi øver på å skrive notatene i klart språk, uten forkortelser som bare du forstår. Det tar to minutter per klipp og sparer langt mer tid under selve showet, når alle har nok å gjøre fra før.